Selvforsvar (Self-Defense)

En aktørs bruk av makt for å stoppe et pågående eller umiddelbart troverdig brudd på en grense — over kropp, eiendom eller avtalte vilkår — der samtykke var påkrevd og nektes. Selvforsvar er ikke straff, hevn eller avskrekking: det lukker ikke moralsk skyld og truer ikke med skade for mulige fremtidige handlinger; det stopper skade i gang. Makt brukt i selvforsvar må være forholdsmessig med trusselen — nok til å stoppe bruddet, ikke lenger — og kausal rettet mot aktøren som krysser grensen. Når disse betingelsene gjelder, skaper forsvareren ikke en ny forbrytelse ved å nekte å underkaste seg angrepet; angriperen bærer ved å innlede bruddet ansvaret for skade som følger av forholdsmessig motstand. Selvforsvar gir ikke rett til å slå aktører for hva de kan bli, å handle forebyggende uten offer, eller til kollektiv gjengjeldelse; det reduseres til tvang eller krig. Etter at bruddet er stoppet, hører det følgende til rettferdighet — gjenopprettelse og offerets suverene valg mellom innkreving og frigivelse — ikke til fortsatt makt utover det stopp krevde.